Dagens kuriosa….

Jeg har en forkjærlighet for infomercials og denne med Mr T er bedre enn de fleste.

The Hollywood Reporter har en liten oversikt over hvordan det ligger an med nye og gamle serier der borte i USA-land. Kort oppsummert: Auda. Personlig skulle jeg gjerne sett at både Chuck, Reaper og Life fikk fornyet tillit (spesielt sistnevnte). Dollhouse har ikke vært mer enn ok, rent underholdningsmessig, men jeg er villig til å gi han Whedon-jyplingen både en og fire sjanser til. Terminator: TSCC er derimot (fjor)årets overraskelse for min del – sci fi-action uten cutesy humor, ja takk! Men neivel.

With the broadcast networks’ upfront presentations less than a month away, it’s do-or-die time for bubble series.

Etter å ha anbefalt denne dokumentaren til både kjente og ukjente i en måneds tid, slo det meg at den selvfølgelig bør nevnes også her. The Staircase følger begivenhetene i kjølvannet av at Kathleen Peterson ble funnet død i sitt hjem i Durham, North Carolina i 2001. Hennes ektemann, forfatter og avisspaltist Michael Peterson, ble raskt mistenkt for drap.

Serien (åtte deler, seks timer totalt) kan med fordel sees uten forhåndskunnskap om utfallet, så jeg skal ikke beskrive handlingen altfor inngående. Saken skapte i sin tid store overskrifter, men for de av dere som ikke husker den: Dette er et av de tilfellene hvor google ikke er din venn. Tro meg. Det jeg derimot kan si, er at regissør Jean-Xavier de Lestrade gir et forbløffende nærgående innblikk i det amerikanske rettsvesenet og medias påvirkningskraft. Litt kjedelig, tenker du? Ikke nubbesjans. Det er spennende som pokker. Med tilsynelatende ubegrenset tilgang til forsvarsadvokater, strategimøter og selve rettsforhandlingene, og ikke minst Peterson selv og hans nærmeste familie, dokumenteres et persongalleri som nesten er for godt til å være sant, og som for undertegnede gjorde det omtrent umulig å skru av.

“Underholdningsverdien” er kanskje Hollywood x10, men samtidig blir man nødt til å stille seg selv noen ubehagelige spørsmål. Mange mener at filmen tar et klart standpunkt i forhold til skyldspørsmålet (og det må sies at det i all hovedsak er forsvaret som kommer til orde), jeg tør påstå at det er nettopp tvilen som gjør denne dokumentaren så glimrende. Og da mener jeg tvil i både moralsk og rettslig forstand.

De Lestrade vant i 2001 en Oscar for rystende Murder on a Sunday Morning. Spør du meg er The Staircase minst like bra.


(Kan bestilles fra f.eks. Amazon eller Platekompaniet.)

Nanna er så lei av å spille spillet og spiller spillet hele tiden. Petter er fortsatt med selv om han fant store mengder flass i håret allerede første dagen. William velger Noor fordi hun ser ut til å være lett å påvirke, og han forteller henne at han likte henne best av andre enda hun er brun. Ida ble stemt ut fordi hun var for mye sammen med eksen. Iris ble stemt ut fordi hun var ruttete. Som på realityspråket betyr rutinert. Karita er ikke det Petter ville kalle for søt. Og alle er triste fordi Mats ble sendt hjem for han var så morsom.

Haugevis av norske kvinner og menn – eller jenter og gutter om du vil – viser fram gode og dårlige sider i velregisserte og dårlig regisserte omgivelser stadig vekk. De første par episodene er alltid litt tøffe å komme gjennom. Men så er det gjort. Det er umulig å holde seg borte fra de håpløse intrigene og fyllefestene som utspiller seg på skjermen kveld etter kveld. Og livet får innhold i noen få uker – før realitystjernene drar hjem til de vanlige livene sine på Jessheim og Kløfta og vi aldri får vite hvordan det gikk til slutt.

Jeg har hatt abstinens etter hver runde med Big Brother. Jeg har sett alle Ungkaren-seriene på alle kanaler. Jeg ser Paradise Hotel på web-tv. Jeg arrangerer Robinson-aften hver uke mens serien går. Jeg chatter med ungdommene om deltakere og intriger. Og jeg er ikke flau. Noen må jo se på disse programmene som tv-kanalene, annonsørene og deltakerne sliter sånn med å få i stand. Og så gir det meg noe å snakke om i selskapslivet. For vi er alltid et lite mindretall som er på fornavn med gjeldende realitykjendiser. Og vi nekter å la oss tråkke på av fotballsupportere, pønkere, eksanarkister og sosialdemokrater som tror de kan bestemme hva som er kultur og hva som ikke er det.

Nytt på nytt har holdt på i ti år og drar mer enn millionen i TV seere. Alle fem på “TV-million-toppen” er gamle travere i Tv verdenen – unntatt Mesternes Mester som er nederlandsk oppfinnelse – ikke spesielt nyskapende det heller akkurat – hva er det med norsk TV?

Ny nær framtid-SciFi-serie fra Joss Whedon, som skrudde Buffy, Angel og Firefly/Serenity med amerikansk TV-debut i natt, norsk tid. Vi kan ha en vinner her.

Gizmodo:

Premiering tonight on Fox at 9/8C, Dollhouse is the story of a young woman named Echo (Eliza Dushku). She’s essentially a human wiped of personality, exploited for missions by an underground agency. So each week, her mind is remapped with a new personality and set of skills. Meanwhile, the FBI isn’t too happy about it all, which is where Paul Ballard (Tahmoh Penikett, who you may know from Battlestar Galactica) comes in.

Promo: