Nanna er så lei av å spille spillet og spiller spillet hele tiden. Petter er fortsatt med selv om han fant store mengder flass i håret allerede første dagen. William velger Noor fordi hun ser ut til å være lett å påvirke, og han forteller henne at han likte henne best av andre enda hun er brun. Ida ble stemt ut fordi hun var for mye sammen med eksen. Iris ble stemt ut fordi hun var ruttete. Som på realityspråket betyr rutinert. Karita er ikke det Petter ville kalle for søt. Og alle er triste fordi Mats ble sendt hjem for han var så morsom.

Haugevis av norske kvinner og menn – eller jenter og gutter om du vil – viser fram gode og dårlige sider i velregisserte og dårlig regisserte omgivelser stadig vekk. De første par episodene er alltid litt tøffe å komme gjennom. Men så er det gjort. Det er umulig å holde seg borte fra de håpløse intrigene og fyllefestene som utspiller seg på skjermen kveld etter kveld. Og livet får innhold i noen få uker – før realitystjernene drar hjem til de vanlige livene sine på Jessheim og Kløfta og vi aldri får vite hvordan det gikk til slutt.

Jeg har hatt abstinens etter hver runde med Big Brother. Jeg har sett alle Ungkaren-seriene på alle kanaler. Jeg ser Paradise Hotel på web-tv. Jeg arrangerer Robinson-aften hver uke mens serien går. Jeg chatter med ungdommene om deltakere og intriger. Og jeg er ikke flau. Noen må jo se på disse programmene som tv-kanalene, annonsørene og deltakerne sliter sånn med å få i stand. Og så gir det meg noe å snakke om i selskapslivet. For vi er alltid et lite mindretall som er på fornavn med gjeldende realitykjendiser. Og vi nekter å la oss tråkke på av fotballsupportere, pønkere, eksanarkister og sosialdemokrater som tror de kan bestemme hva som er kultur og hva som ikke er det.