 |
 Reality - nokså nært virkeligheten faksimile, tv3.no — korttidsvenner Nanna er så lei av å spille spillet og spiller spillet hele tiden. Petter er fortsatt med selv om han fant store mengder flass i håret allerede første dagen. William velger Noor fordi hun ser ut til å være lett å påvirke, og han forteller henne at han likte henne best av andre enda hun er brun. Ida ble stemt ut fordi hun var for mye sammen med eksen. Iris ble stemt ut fordi hun var ruttete. Som på realityspråket betyr rutinert. Karita er ikke det Petter ville kalle for søt. Og alle er triste fordi Mats ble sendt hjem for han var så morsom. Haugevis av norske kvinner og menn – eller jenter og gutter om du vil – viser fram gode og dårlige sider i velregisserte og dårlig regisserte omgivelser stadig vekk. De første par episodene er alltid litt tøffe å komme gjennom. Men så er det gjort. Det er umulig å holde seg borte fra de håpløse intrigene og fyllefestene som utspiller seg på skjermen kveld etter kveld. Og livet får innhold i noen få uker – før realitystjernene drar hjem til de vanlige livene sine på Jessheim og Kløfta og vi aldri får vite hvordan det gikk til slutt. Jeg har hatt abstinens etter hver runde med Big Brother. Jeg har sett alle Ungkaren-seriene på alle kanaler. Jeg ser Paradise Hotel på web-tv. Jeg arrangerer Robinson-aften hver uke mens serien går. Jeg chatter med ungdommene om deltakere og intriger. Og jeg er ikke flau. Noen må jo se på disse programmene som tv-kanalene, annonsørene og deltakerne sliter sånn med å få i stand. Og så gir det meg noe å snakke om i selskapslivet. For vi er alltid et lite mindretall som er på fornavn med gjeldende realitykjendiser. Og vi nekter å la oss tråkke på av fotballsupportere, pønkere, eksanarkister og sosialdemokrater som tror de kan bestemme hva som er kultur og hva som ikke er det. 
| |||||||||||
Kommentarer
Vel talt! Selv blir jeg lettere fenget av amerikansk reality-trash enn av norsk, synes som regel de er mer gjennomførte i sin karikerte galskap der borte. De norske deltagerne minner litt for ofte om en håpløs nabo, kollega eller perifer bekjent, liksom, og det ødelegger for den komplette virkelighetsflukten. Men jeg skjønner absolutt hva du mener.
(Favoritt akkurat nå er for øvrig I Love Money 2. Deltakere som tidligere jaktet på TV-kjærlighet med henholdsvis Bret Michaels, Flavor Flav og New York konkurrerer her om $250.000. En ærlig sak. Hysterisk morsomt, men ærlig i all sin ulogiske alliansebygging og karikerte galskap. Jeg følger endog min favoritt, nylig hjemsendte (buu!) Becky Buckwild, på Twitter. Oppdateringer som “I’m so boooooored” kan få meg til å flire i et kvarter etterpå. Jeg elsker VH1.)
Du har full kontroll! Døgnet har bare for få timer til å få med seg alt. Men jeg skal skjerpe meg og hive inn litt internasjonal træsh siden det anbefales.
Haha, en litt håpløs nabo.
Enig, skulle ønske jeg fikk sett litt på paradise, husker den amerikanske som festlige greier. problemet er at døgnet har for få timer ja. Jeg humrer alltid av at alle er seg selv 110 prosent.
Robinson har vært en favoritt siden starten på SVT da han politimannen vant, svt-robinson var generelt toppers.
Dere må forresten se på The Real Housewives of NYC, herlig bitchyness og selvsentrerthet på meget høyt nivå.
Ellers er jeg stor fan av såkalt konkurransereality ala top chef og project runway, men det blir jo noe litt anna.
På konkurranserealitysiden er vel hundefrisørene noe av det verre. Mens Top Model er blant de bedre.
Når jeg ser parodien på Real Housewifes of Atlanta, skjønner jeg at jeg muligens går glipp av noe; takk for tipset:
Parodien er helt unødvendig :D
Je regrette tout. Presque. Tine har helt rett i at reality-parodier er et overflødig fenomen